Tilfeldig, eller «Rentegate»?

Av Even Evensen, styre- og kommunestyremedlem i Akershus og Ullensaker (FrP).

Norges Bank kuttet nylig styringsrenten. Rentekuttet kom overraskende på ekspertene – og det kom på et merkelig tidspunkt, hvor inflasjonen fortsatt er høy, boligmarkedet ustabilt og kronekursen svak. For økonomien er timingen dårlig, mener flere fagfolk. Men for Arbeiderpartiet, Støre og Stoltenberg? Timingen kunne knapt vært bedre.

Jeg er en person som er over gjennomsnittet glad i sannsynlighetsregning. At den varslede nedtrappingen av renten kommer så perfekt timet og tilrettelagt frem mot valget, er nesten for godt til å være sant for Arbeiderpartiet. Jeg mener det er så usannsynlig at det er en stor sjanse for at noen må ha lagt press på sentralbanksjefen. Spørsmålet er: Hvem har i så fall gjort det?

I seg selv er ikke dette nok til å dømme noen, og det skal det heller ikke være. Men det er nok til å undres – og nok til at det burde sjekkes, utredes og granskes. Om det ikke er tilfelle, har jo ingen noe å frykte.

Et alvorlig, men ikke urimelig spørsmål

Har det blitt utøvd politisk press på Norges Bank – og i så fall, fra hvem?

Rentekuttet kom samtidig som valgkampen skyter fart. Det er et velkjent fenomen at lavere renter gir økt kjøpekraft og midlertidig optimisme. Men dette er også første gang vi ser et kutt på dette tidspunktet – og det i en økonomisk situasjon som tilsier at man burde ha ventet. Slår dette feil, har renteøkningene vært forgjeves. Og igjen vil folket sitte igjen med regningen.

Det sjokkerende kuttet blir heller ikke mindre problematisk av at tidligere Ap-leder og nåværende NATO-sjef Jens Stoltenberg var den som egentlig fikk stillingen som sentralbanksjef. Med tanke på habilitetsspørsmålet må dette ha vært presset frem av sterke krefter. Og at dette nå er de samme folkene som utnevnte Ida Wolden Bache da Stoltenberg måtte vente med å tiltre, for senere å bli finansminister.

Hvis det skulle ha foregått uformell kontakt eller press i kulissene, er vi ikke bare vitne til en økonomisk feilvurdering – men en alvorlig svekkelse av tilliten til våre uavhengige institusjoner. I verste fall: en norsk versjon på størrelse med Watergate. Eller skal vi kalle det «Rentegate»?

Samtidig ser vi mot Sverige

Der har Riksbanken allerede gjennomført syv rentekutt for å hjelpe økonomien. Norge, som vanlig, kommer heseblesende etter – med en rente som har blitt holdt for høy for lenge, mens husholdningene har betalt prisen. Og når vi først kutter, skjer det på et merkelig tidspunkt. Ifølge eksperter burde det ha skjedd lenge før, hvis det først skulle gjøres.

Det er lett å la seg blende av Jens-comebacket og det lovede rentekuttet fra Støre, som nå kommer svevende inn over det norske folk etter mildt sagt trange tider under den rødgrønne regjeringen.

Det som kanskje er aller mest trist – og farligst for landet vårt – er at fokuset der det burde ligget, nå forbigås i stillhet. Og at dette skjer samtidig som olje- og gassproduksjonen, samt letingen, visstnok skal bremses. Da visner landet vårt ganske raskt på rot – og oljefondet kan ikke redde oss eller våre etterkommere.

Fasiten under den rødgrønne regjeringen

Veksten har stoppet. Legger vi på bordet at en familie med 3 millioner i boliglån nå betaler nesten 190 000 kr mer i årlige utgifter til mat, varer og renter, slik min kollega Hans Andreas Limi i FrP påpeker, er situasjonen alt annet enn nøytral.

Samtidig har jobbveksten i privat sektor kollapset: fra 92 700 nye jobber i 2022, til kun 6 300 i 2024.

Ifølge OECDs prognose for 2025 ventes norsk økonomi å vokse med bare 0,3 prosent – lavest av samtlige medlemsland:

• Irland: +3,7 prosent
• Polen: +3,3 prosent
• Danmark: +3,0 prosent
• Norge: +0,3 prosent

Det er en dramatisk avmatning som nesten utelukkende skyldes høyere skatter og avgifter, som økt formuesskatt på arbeidende kapital, skjerpet utbyttebeskatning, innføring av exit-skatt og kutt i forskning og høyere utdanning.

Folk flest jobber et sted. Og arbeidsplassene forsvinner én etter én, mens offentlig sektor og pengebruken eksploderer. Hvilket, ironisk nok, fører til svakere krone og høyere renter. Igjen er det «vanlige folk» som taper til slutt.

Konklusjon

Vi lever i et politisk landskap der økonomisk styring bør være ryddig, uavhengig og forankret i fag – ikke i valgkampstrategi. Slik jeg opplever mitt parti, FrP, og mine kolleger, er det grunnleggende viktig at sentralbanken er uavhengig, og at politiske føringer ikke sniker seg inn bak lukkede dører.

Derfor bør rentekuttet rutinemessig granskes av uavhengige, og vi bør få klare svar før valgdagen. Med hensikt å ivareta tilliten til Norges Banks uavhengighet, regjeringens rolle og de tette båndene mellom tidligere og mulige fremtidige kolleger.

Dette mener jeg er på sin plass og legitimt – og det skulle bare mangle. For sikkerhets skyld!